Dramaet «Gengangere» i tre akter, skrevet av Henrik Ibsen. Den ble utgitt for første gang i 1881 av Gyldendals forlag i København. Det ble skrevet på en tid da realismen og naturealismen var sentral. Realismen var en epoke innen litteraturhistorien, som var en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen ble naturalismen. Dette gikk ut på at de skrev om tabubelagte, og vanskelig vanlige hendelser, som ingen turte å prate om den gang.
Gengangere kommer Ibsen fram med at kvinner var veldig undertrykt på den tiden og hvordan de ofte godtok mannens dobbeltmoral. Mennene kunne drive dobbeltspill, der han på den ene siden framstod som familiefar, og på den andre siden være utro og ty til prostituerte.
Kirkens tilhengere var veldig dømmende, de levde som at guds ord var det eneste rette. Hvis det ble gjort noe som ikke var rett i følge bibelen, ble det brakt stor skam over de som gjorde dette. Dramaet ble skrevet i en tid der filosofer skrev bøker med mer realistiske teorier enn bibelen. Disse teoriene var kirken veldig imot.
Henrik Ibsen ble født i Skien den 20. Mars i 1828. Faren til Ibsen var en velstående kjøpmann, slik at Ibsen var født inn i en familie med penger. Når Ibsen var 8 år mistet faren formuen, slik at etter Ibsen var blitt konfirmert ble han sendt til Grimstad for å jobbe som læregutt ved et apotek. Ibsen var veldig fattig og brukte derfor all sin tid på dagen med å jobbe på apoteket for å skaffe penger og på kvelden satt han på rommet sitt for og lese til artium. Det var på disse senekveldene han skrev sitt første skuespill ”Catelina”
I 1850 dro han til hovedstaden, som het Christiania på den tiden for å ta artium. Ibsen var også deltids elev ved Heltebergs ”studentfabrikk” slik at det var der han kom inn i det litterære miljøet i Christiania. I 1851 fikk Ibsen tilbrud om å jobbe som dramafortfatter ved Bergens teater. I løpet av årene han jobbet der fikk han mye teater kunnskaper og ble kjent med Susannah Thoresen som han giftet seg med. I 1857 dro han til Christiania for å jobbe som arktisk direktør for Christiania norske teater. Dette gikk dessverre dårlig, økonomien var dårlig og Ibsen fikk også mye motstand i forbindelse med skuespillene hans, dette gjorde Ibsen bitter og mente at det norske samfunnet var trangsynt. Etter dette fikk Ibsen et reisestipend og dro sydover. Ibsen var borte fra Norge i 27 år, da han for det meste oppholdt seg i Italia eller Tyskland. Det var der han skrev sine skuespill som først gjorde han til Norges største forfatter og så til Skandinavias mest kjente. 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania og fortsatte å skrive helt til 1899. Senere ble Ibsen syk og døde i 1906 og er nå en av verdens mest kjente dramatikere.
Boken gengangere handler om fortiden og nåtiden til de 6 personene i boken, Fru Helene Alving, Hennes avdøde mann Kaptein Alving, Osvald, pastor Manders, Snekker Engstrang og Regine Engstrand. Den avdøde kapteinen Alving var en høyt stående mann i sitt miljø, slik at det blir bygd et asyl til minne for han. Snekker Engstrand er den som har ansvaret for å lage ferdig asylet, mens pastor Manders er familien Alvings økonomiske bestyrer, og har ansvaret for asylet. Kaptein Alving og Fru Alvings sønn Osvald er blitt syk og vender hjem til sin mor. Osvald får fort et godt øye til tjenestepiken, Regine. Regine er datter av snekker Engstrand, hun har alltid følt at hun skulle vært i en høyere stand enn det hun er, slik at hun flørter tilbake med Osvald. Fru Alving ser en kveld at disse to flørter, slik at hun får et tilbake blikk av sin avdøde mann gjøre det samme med den gamle tjenestepiken, Regines mor. Så nå må fortidens historie fortelles. Den avdøde Kaptein levde et liv som innholdt mye alkohol og mye kvinner, som nå får konsekvenser. Osvald ble sendt bort som barn slik at han fikk aldri opplevd hvordan faren egentlig var, så Osvald trodde Kaptein Alving var en god mann. Fru Alving har ikke lyst å fortelle om sitt elendige ekteskap, men nå føler hun at må fortelle alle om kaptein Alvings fortid, fordi en av kvinnene hans var Regines mor, slik at Regines far er Kaptein Alving, så Osvald og Regine er halvsøsken.
Handlingen er delt opp i episoder mellom tre akter. I første akten finner vi eksposisjonen der vi blir kjent med rollefigurene og samfunnet de lever i. Eksposisjonen er i Gengangere en introduksjon for problemene som befinner seg i huset. I andre og tredje akt legges problemene fra fortiden fram på bordet. Stykket er fortalt kronologisk. Hele handlingen går sammenhengende over et døgn, og det foregår på samme sted hele tiden. Henrik Ibsen bruker den retrospektive teknikken for å presentere konflikten og intrigen. Forfatteren presenterer konflikten når fru Alving forteller Pastor Manders om Kaptein Alvings fortid. Konflikten er allerede satt i gang da historien er begynt, siden Kaptein Alving hadde en datter med den gamle tjenestepiken deres. Når fru Alving ser at han Osvald og Regine har et godt øye til hverandre, tenker hun tilbake på hva Kaptein Alving holdt på med, dette blir det første møte med Gengangere. Fru Alving vet nå at hun er nødt til å fortelle Osvald at han er halvbroren til Regine, og et forhold mellom de to er umulig. Spenningskurven bygger opp mot høydepunktet i handlingen, som er når det brenner i barnehjemmet og avslutter andre akt. Tredje akt blir brukt som et vendepunkt der vi finner ut litt mer om bakgrunnshistorien og intensjonene til hver enkelt av personene i handlingen. Fru Alving sier sannheten for første gang og alt om Kaptein Alving kommer frem i lyset og vår oppfatting av han forandres fullstendig. Vi får også et blikk hvordan pastoren prøver å redde sitt eget skinn når det kommer til barnehjemmet. Siden han ikke ville forsikre barnehjemmet, risikerte han å miste sitt gode navn og rykte, så han får Snekker Engstrand til å ta skylden for brannen, mot en betaling.
I stykket er det en åpen slutt. Vi får aldri vite om fru Alving tar livet av Osvald. Det vi vet er at han får et anfall og kommer til det siste stadiet av syfilis.
I dramaet finner vi sterke kontraster mellom karakterenes personlighet. Fru Alving er den pene fruen. Hun har i alle år prøvd å gjøre det som samfunnet forventer av henne, og hun har brukt mye tid på å dekke over kaptein Alvings feil. Det kommer tydelig fram at den hun egentlig har følelser for er Pastor Manders. Pastor Manders på sin side har også følelser for fru Alving, men for ham er det viktigere at de ikke gjør noe som andre ville oppfatte som galt, en deres kjærlighet for hverandre. Han er en mann som bryr seg mye om hva andre vil se på som rett og galt, og dette påvirker hans avgjørelser og personlighet sterkt. Osvald, som er kaptein og fru Avlings sønn, har på mange måter lidd under farens dårlige avgjørelser i livet. Fru Alving ønsket å beskytte sønnen. Hun ville ikke at sønnen skulle ta etter farens dårlige karakter, derfor sendte hun han bort på kostskole tidlig. Hun ønsket ikke at han skulle komme hjem å se hvordan det sto til med faren, derfor har ikke Osvald sett verken sin mor eller far på mange år når han nå kommer hjem i anledning kaptein Alvings død. Han har nå i mange år bodd i Paris hvor han har utført sitt arbeid som kunstner. Etter at han ble sendt bort har aldri egentlig hatt følelsen av å føle seg hjemme noe sted. Han er svært betatt av Regine, som han ikke vet egentlig er hennes søster. Regine er tjenestepiken som gjør hva hun kan for å klatre opp i rangstigene i samfunnet. Hun har studert fransk, og bruker dette mye i sin dagligtale. Hun har hele livet trodd at snekker Engstrand er hennes far, og vet ikke at hun i virkeligheten er et resultat av kaptein Alvings affære med hennes mor. Snekker Engstrand er en fattig mann, som drikker og fester mye. Det aller viktigste for ham er penger, og han vil gjøre hva som helst for å få det. Han forsøker å få andre til å tro at han ha bedre intensjoner en det han i virkeligheten har, men hans rette personlighet lyse likevel igjennom det han han sier og gjør.
Ibsen har ikke mange beskrivelser på karakterenes utseende i dette dramaet. Dette gjør at det vi får vite om dem er gjennom dialog og talen deres. Vi merker store klasse forskjeller når vi ser hvordan språk de bruker. Vi ser at snekker Engstrand er av betydelig lavere klasse enn fru Alving. Vi ser også at Regine prøver å snakke mer pent en språket hennes egentlig er. Hun legger an på å høres mer pen ut, blant annet ved å legge inn franske ord i talen sin. Den eneste som egentlig har noe annen dialekt en de andre er Pastor Manders.
På den tiden hvor dette dramaet er skrevet var det borgere som så på skuespillene. Derfor er handlingen om personer fra borgerskapet. Det som skjer med personene i handlingen er ting som også ofte kunne skje i det virkelige liv, derfor kunne de som fulgte med på skuespillene kjenne seg igjen i handlingen. Fru Alving representerer den borgerlige fruen som alltid har levd livet sitt slik hun har blitt oppdratt til, og slik andre forventer at han skal gjøre, men etter hvert oppdager hun at hun kanskje heller burde levd livet sitt slik hun selv egentlig ønsket. Osvald representerer kunstnersjelen som er født inn i en borgerlig familie, men som har brutt ut av dette, og lev livet sitt slik det passet han selv best. Regine er tjenestepiken som ønsker å komme seg opp i høyere klasser, men som innerst inne vet hvor vanskelig dette kan være. Pastor Manders representerer alle prester fra denne tiden, og mange av dem vi har i dag. Han er mer opptatt av at fasaden skal se bra ut, en de tingene som virkelig betyr noe i livet, slik som kjærlighet. Han visste at fru Alving hadde følelser for ham, å han selv hadde følelser for henne Men for han var det mer viktig at de gjorde det ”riktige” en deres kjærlighet for hverandre Snekker Engstrand er en representant for grådige mennesker som ikke bryr seg om andre ting enn penger og seg selv. Han viste at han ikke ville hatt noen problemer med å selge sin egen stedatter for penger.
I historien er det fru Alving som er den tydelige hovedpersonen. Hun er Ibsens talerør. Det er hun som sier de tingene som Ibsen vil få fram i boka, både om henne selv og om de andre. Hun er også den som har et forhold til alle personene, og på en måte er samlingspunktet for dem. Alt det vi får vite om Løytnant Alving får vi vite gjennom det fru Alving sier til de andre personene i dramaet. Pastor Manders er også en viktig person for å få fram handlingen. Det er for det meste han fru Alving snakker med, så det er mest gjennom deres samtaler tingene kommer fram.
Gjennom historien ser vi ingen stor utvikling i karakterene. Det viktigste kommer fram etter at asylet har brent ned. Fru Alving faller litt sammen, og sannheten kommer fram for en dag for alle. Når Regine får vite hvordan hennes mor egentlig var, gir hun opp forsøkene hennes i å klatre opp i rangstigen. Hun skjønner at det er så å si umulig for en person av hennes klasse å komme opp i høyere klasser. Pastor Manders viser enda mer tydelig en tidligere hvor viktig det er for ham at folk skulle tro det beste om ham. Når han tror det er hans feil at asylet har brent ned har han ingen problemer med å betale en stor sum penger som skal brukes på å bygge et horehus for å dekke over dette. Osvald opplever ingen store forandringer i oppførsel. Han blir fysisk syk, men det som kommer fram i fru Alvings avsløringer har ingen stor betydning for hvordan han oppfører seg. Den eneste som gjennomgår en stor forandring er fru Alving. Hun skjønner plutselig hvorfor hennes mann handlet slik han gjorde mens han levde. Hun forstår at han ikke var lykkelig, og at det er dette som har ført til at han oppførte seg slik han gjorde. Når hun skjønner dette gir hun på en måte opp. Hun går til og med på å ta livet av in egen sønn som hun elsker så høyt.
Handlingen utspiller seg i en trang dal, hvor menneskene kommer tett på hverandre. På slike steder er det få innbyggere, og dette gjør at det stilles høyere krav til dem som bor der, om hvordan man skal oppføre seg. Hvis noen oppfører seg annerledes en det som er absolutt normalt blir det fort lagt merke til, og man blir fort utstøtt. Derfor er det veldig vanskelig å bryte ut av det normale i slike miljøer. Å holde en perfekt fasade blir viktigere enn noe annet. I store byer er det ikke slike strenge regler for hvordan det er korrekt å oppføre seg. Der er det et større mangfold av mennesker, så de som bor der kan i større grad oppføre seg slik de selv føler er riktig, uten å bli sett ned på av andre.
Budskap/tema
På lik linje med mange andre naturalistiske verk, var dette dramaet en kritikk til samfunnet. Det blir skrevet om tabubelagte temaer som utroskap, alkoholmisbruk, prostitusjon, kjønnsykdom, tvangsekteskap, incest og barn utenfor ekteskap. Ibsen vil fram til at det er viktig å løse slike problemer som har hendt, så det ikke forplanter seg til neste generasjon, slik det har gjort i «gengangere». Gengangerne er de problemene som ikke ble gjort noe med, men som kommer fram gang på gang. Noe annet viktig som Ibsen vil fram til er at mennesker ikke fikk lov til å leve slik som de ønsket, de var bundet til det miljøet de levde i og ved at mennesker gjorde det de ville ble det ofte skapt slike problemer. Ibsen synes at mennesker skulle få leve det livet de ønsket i frihet.
Ibsen skrev dette naturalistiske dramaet ut fra hvordan samfunnet var under realismen. Han skrev dette stykket for å ta opp problemer og intriger i samfunnet, han ville forhindre det negative determinismen kan føre med seg. Determinisme i denne sammenheng handler om dårlige vaner som går igjen i familien. Ibsen vil endre samfunnet slik at flere skal passe inn. Han ønsket å si til folket at et sted måtte noen bryte ut og sette en stopper for de dårlige vanene som går igjen fra generasjon til generasjon.
